Reisebrev fra Norge til Tunisia.

Avreise.

Mandag 12 april tok vi fergen til Danmark. Av frykt for å forsove oss valgte vi å reise ned kvelden før og sove i takteltet på kaien. Det var to spente karer som satt i bilen, nå fikk det briste eller bære for til Afrika skulle vi om vi så måtte skyve bilen for å få det til.

De første milene på dansk jord var noe nervøse. Under vinteren var det nesten ikke en skrue på bilen som ikke var rørt og selvsagt var vi spente på om arbeidet var godt nok.

Men etter noen mil begynte vi og slappe av, ”Tresseren” kjørte lett nedover og lyden fra den store diesel motoren fikk oss til å slappe av. Det syntes som om bilen hadde like lyst til å klare turen som oss.

(Bilen har modellbetegnelsen HJ60, 60 på dansk er tress og derav navnet ”Tresseren”)

Eneste skår i gleden var at posten hadde rotet bort klistermerkene vi skulle ha på bilen, men det skulle ordne seg.

Første stopp ble hos min gode venn i Danmark Mikael Kruger. Han hadde løst problemet med merkene slik at ett dansk firma kunne levere dem. Ellers tok vi en sjekk på bilen før vi ble budt på middag på kvelden.

Dagen etterpå besøkte vi en annen god venn i Danmark, Palle Busk Jensen, og her fikk vi låne det siste vi manglet av utstyr. Så hjalp Mikael og Palle oss med montering av merker på bilen og vi var klar for neste etappe av turen.

Andre etappe.

Fra Palle og Mikael er det ikke mer enn 1,5 time ned til Tyskland. Første stopp ble Otto Duborg der hermetiske pølser og andre foringsprodukter ble innhandlet. Etter en middag gikk ferden videre nedover Tyskland før vi stanset på en bensinstasjon og campet for natten.

Dagen etter fortsatte vi mot målet Grefrat hvor vi skulle møte Wolfgang. Norway - Tunisia bilen fikk stadig tommelen opp fra passerende biler, og stoppet vi kom folk bort og ønsket god tur. Det var en fin følelse å reise i Tyskland og om det var i gledesrus eller om det var annet som påvirket vår navigering vet ikke jeg for plutselig var det norske reisefølget i Holland!

Etter en snuoperasjon havnet vi igjen i Tyskland og i målet Grefrat. Etter en tur rundt i byen kom en bort og ønsket oss velkommen ned, det viste seg å være en av mange tyskere som gjester Norge for å fiske hvert år og i tillegg Wolfgangs svigerfar.

Vel fremme hos Wolfgang ble vi tatt i mot på beste vis. Etter å ha besiktiget hans flotte BJ45 og en like flott BJ42 fikk vi en forsmak av Tunisia da vi ble servert Koskos på kvelden. Senere fikk vi besøk av flere tyske reise entusiaster og vi hadde en svært hyggelig aften hos familien Lindackers.

Dagen derpå gikk turen igjen til Holland for tanking av billig diesel. Etter det så Wolfgang over bil og utstyr. Han fant noen skruer hist og her som var glemt under intensivmekkingen, men vi forsto at han var godt fornøyd med de jomfruelige norske førstereisguttenes forberedelser både når det gjalt utstyr og bil.

Resten av dagen slappet vi av, det vil si at vi kjørte rundt i Wolfgangs BJ42 og brorens BJ42. Kunne vi ha det bedre?

Vi tok kveld i åttetiden for dagen derpå startet den for oss mer eksotiske delen av turen, og vi skulle opp i femtiden.

Morgenen kom og Wolgang serverte kaffe og frokost før vi startet opp og la kursen sørover, nå var det ingen vei tilbake…..

Grefrat - Genova

Vi hadde en hard økt forran oss denne fredagen, ca. 1000 km. Skulle tilbakelegges før kvelden. Men vi la oss i ”trailer fart” og milene rullet på, og etter 3-4 timer svingte vi enn på en bensinstasjon og fikk for første gang møte Johannes Zarhl.

Etter en kopp kaffe og høytidelig montering av ”blattfeder gang” merke på bilen gikk turen videre nedover Tyskland og inn i Sveits. Sveits er som kjent skapt for nydelige postkort motiver og dette var en fin del av reisen. Både jeg og Runar er interesserte i det meste så timene og milene ruller fort på nedover og over alpene.

I Italia kjører vi rundt 3 timer før vi svinger inn på en skogsvei og camper for natten.

Dagen etter kjører vi den siste timen til Genova.

Fergeturen.

Turen ned til vakre Genova var fantastisk. Veien snirkler seg nedover fjellet mot denne nydelige gamle havnebyen. På kaien er det mye rart å se på, for det er mange tunisiere på vei hjem med det som vi nok vil si var velfylte biler….

Små biler med komfyr, vaskemaskin, kjøleskap og 7-8 sykler på taket er ”normalen” ser det ut til.

Vel om bord blir det en rask dusj før vi tar turen på dekk for å ta farvel med Europa, nå starter 14 dagers eventyret.

Fergen holder overraskende god standard og om det er litt slitt rundt forbi så er det rent og pent. God mat har de også.

Men vi bruker mye tid på papirarbeide. Og det er ikke så enkelt, mye skal fylles ut og alt står på arabisk og fransk. Nå er vi glade for at vi reiser med erfarne folk som kan ta seg av dette. Turen tar 22 timer og vi er heldige med været. Vi hygger oss med mange andre reisene på tross av språkproblemer, har man bare felles interesser og kan vifte med armene så kan man kommunisere med de fleste….

Ankomst Tunisia

Vi er på forhånd advart om at byråkratiet på kaien med tollere og politi kan ta sin tid. Og for flere gjør det det. Spesielt leter de etter GPS og sambandsutstyr som er ulovlig å bringe inn i landet. Men igjen blir vi overasket, for ”vår” toller er synlig imponert over de to nordmennene som har kjørt så langt så i stedet for kontroll forklarer han at vi nå skal få oppleve ett vakkert og spennende land, og etter å ha gitt meg en klapp på skulderen vinker han oss videre.

I Tunis, hovedstaden i Tunisia, treffer vi unge Felix som kjører i en gammel FJ40. Og etter litt prat legger v i vei ned mot byen Hammamet hvor vi legger oss inn på en camping for natten. Det blir tidlig mørkt her nede og det er ingen vits å kjøre i mørket for da ser man jo ikke noe av landet.

Trafikken sjokkerte selvsagt oss, men om det ikke virker som de har trafikkregler så kjører de etter fornuft og ikke som italienerne med bilen som våpen så det går greit.

Jeg og Runar har merket oss rader av politifolk langs veien ut av Tunis, men tyskerne forteller at det ikke var kontroll men politifolk som var ferdige for dagen og prøvde å haike hjem.

Douz, siste by før Sahara.

Mandagens tur ned til Douz må sies å være ett eventyr. Vi lar oss fascinere av landskap som går fra å være frodig langs kysten til å bli mer tørt innover i landet. Det er en herlig følelse å ratte sin egen bil nedover blant palmer og store oliven plantasjer. Og trafikken går i behagelig tempo på de tunisiske hovedveier, noe av grunnen er nok lassene de kjører på pickuper og trailere, her ville en norsk kontrollør i Vegvesenet fått hjerteinfarkt før vi hadde kjørt 4 mil.

Vi stopper langs veien og kjøper ferskt brød av en familie som har rigget en salgsbod i veikanten. Her stekes brødet i ett gammelt oljefat. Men godt smakte det og etter det måltidet fullførte vi dagens 600 km. økt ned til Douz.

Douz er utgangspunkt for de fleste eventyrere som vil prøve seg på Sahara. Så det er mange firehjulstrekkere fra flere europeiske land på campingen. Campingen ligger under palmer og er av god standard. Ikke en norsk 5 stjerner, men rent og pent og med en herlig atmosfære. Vi spaserer en runde i byen og lar oss fasinere av livet i gatene. Små butikker og verksteder er det over alt. Også flere firmaer som kan guide turer ut i ørkenen om man reiser alene eller har spesielle mål ute i ørkenen.

På fortauene utenfor de mange kafeene sitter folk hele kveldene og drikke tee og spiller domino. Alle hilser og smiler, her føler man seg mer som en gjest enn som en turist. Det er ikke fritt for at en tenker at den velstand vi har i nord Europa har gitt oss mye stress, kanskje innser vi en dag at det var bedre før når folk traff hverandre ute og ikke på Facebook?

Om morgenen etter frokost på campen bunkret vi diesel, handlet brød og frukt samt mye drikkevann på flasker. Vi skulle nå forlate sivilisasjonen for en god uke.

I utkanten av Douz stoppet vi og tappet dekktrykket ned til 1,5 bar. Dette for å flyte bedre i sanden. Prinsippet er at ett dekk med lite luft får en større anleggsflate og dermed kan man si at dekket fungerer som ett belte med en “lengre” annleggsflate mot bakken. Samme prinsipp brukes for eksempel på Island når de kjører i snø med sine spesialbygde biler. Dessuten er det mindre fare for kuttskader med lite luft. Faren er derimot at dekket løsner fra felgen, men det viste seg at det ikke ble noe problem siden vi brukte veldig smale felger.

Så kjørte vi kilometer etter kilometer på hardpakket grus. Her måtte en følge godt med for av og til lå det sylskarpe steiner i veibanen som lett ville kutte ett dekk i stykker. Langs “veien” passerte vi dromedarer på beite og traff andre lokale kjøretøyer på vei inn til Douz.

Nå skal det sies at for min del trodde jeg Sahara kun var en stor sandhaug, men det meste er stein og grov “singel”. Og det rister godt i bilen.

Etter noen mil kommer vi til en liten cafe midt ute i ingensteds. Cafeen er en naturlig stopp og vi setter oss inn og drikker peppermynte te og slapper av. Hele interiøret er preget av at mange som oss har gjestet den og vegger og tak er “pyntet” med klistermerker fra offroadklubber fra hele sør Europa. En fascinerende atmosfære. Volli, den ene motorsyklisten, foreslår at vi ikke kjører helt til Ksar Gilliane men at vi stopper og camper ute i sanden. Det skulle snart vise seg at forslaget var unødvendig for etter 10kilometer skjedde det noe som ikke ga oss annet valg enn å overnatte i sanden.

Er turen over?

Etter å ha kjørt en stund kommer vi til de første sand dynene, men plutselig er det full stopp. Vollis BMW har kollapset etter noen få små sandhauger.

Det viser seg at støtdemperen har knekt i festet og hele rammen hviler nå på bakhjulet og for flere ser det mørkt og håpløst ut. Vi står ute i intet med ett alvorlig problem.

Etter å ha samlet gruppen igjen får vi oppleve Wolfgangs gode organiserings talenter.

Wolfgang mener at dette får vi løse på en måte, om ikke annet godt nok for å komme til ett verksted.

Men alle skal i arbeide så noen lager camp mens andre beordres til å finne ved til bålet og andre må koke kaffe. Så går resten i gang med motorsykkelen.

Etter å ha demontert halve sykkelen får vi ut den ødelagte delen. Denne er laget av aluminium men vi finner en løsning vi vil prøve ut.

I en bil finner vi ett flattjern, i en annen en baugfil, en har ett gjengesett og en annen en 18 volts batteridrill som med litt tålmodighet klarer å borre på 12 volt…

Etter noen timer er sykkelen reparert og det skulle vise seg at det var så bra utført at det holdt resten av turen og også hjem til Tyskland!

Nå er det selvsagt ikke noe mål at noe skal bryte sammen, men hendelsen viste seg viktig for gruppen. Vi var 8 personer som nå viste at vi hadde evner til å organisere og løse vanskelige problemer om de skulle oppstå, det var nesten som å være med i en reality serie bare at her var oppgavene på nivå over “vi måtte dele en appelsin i båter”.

Så rundt leirbålet endret vi planene for resten av turen. Fra nå skulle vi kjøre sammen alle, ikke som planlagt at vi skulle skille bilene fra syklene i 5 dager. En god ide skulle det vise seg.

Stemningen denne kvelden kan ikke beskrives med ord, det er slikt en må oppleve for å forstå.

Vi fortsetter til Ksar Gilliane.

Etter en god natts søvn står vi opp og lager frokost. De norske deltagerne overrasker med egg og bacon, en heller uvanlig rett ute i sanden.

Mens vi pakker sammen bilene går diskusjonen igjen om de mange “norske” spørsmål om dekk størrelser og annet man skulle tro man burde ha i sanden.

Da åpenbarer det seg ett syn som egentlig understreker at i Sahara er det høye smale dekk som er best.

Over sand dynene kommer det 3 mopeder med 3 ungdommer kjørende. Lekende lett tar de seg frem i sanden på vei til jobb ett eller annet sted ute i ørkenen, ja de setter ikke en gang ned farten når de høflig vinker til oss som står med måpende blikk og ser dem vingle seg frem i sanden med en hånd på styret…

Nå har vi sett at lav vekt og høye hjul nok er det beste så da er ikke det mer å lure på.

Vi fortsetter innover sanden og dynene blir høyere. Men vi følger mopedsporet og vi tusler oss problemfritt videre. Sanden er løs og konsistensen er som den man kan se i timeglass. Og det avgjørende er å holde så jevn hastighet som mulig og vi kjører på høyserie og firehjulsdrift. I dette området kommer man ned på hardpakket grus og fjell etter att sand dynene er passert. Det er krevende men utrolig gøy, her sitter man som i en drøm og ratter sin egen bil i Sahara, det er jo slikt man bare leser om?

Kjøringen i sand byr på flere utfordringer. En viktig ting er sollyset. Jorden snurrer fort her nede og dermed varierer skyggene i sanden mye utover dagen. Midt på dagen er det ikke skygger i sanden og det er vanskelig å beregne høyde og om det er store hull eller om det er flatt, så midt på dagen er mest krevende.

Vi har ett nesten uhell når første bil nesten havner på lunsjbordet til en gruppe fra Frankrike. De har valgt en annen løsning på turen og har leid guide, kokker og telt. Bak en stor og bratt sandene sitter de og nyter sol og synet av egne biler mens de lar seg oppvarte av de innleide “tjenerne”. Intet for meg det der i hvert fall, minner litt om sener fra gamle filmer fra Engelske kolonier med oppdagelsesreisende som skal oppdage det de har vist om der nede i millioner av år.

Etter å ha passert dem og fortsatt over noen flotte dyner der man kjørte hele bilene ned i store hull og opp igjen over neste stopper vi og har litt mat i skyggen av noen trer. Jeg personlig er overasket over vegetasjonen, i mitt bilde av Sahara så er det kun sand, men det gror noen tuer med gress og enkelte hardføre busker og trer hist og her. Og man begynner å innse hvor viktig vann er og hvor viktig det er og ikke ødelegge noe av det som gror her, man vet det jo men man forstår det på en annen måte etter timer ute i det golde landskapet.

Dette gir næring til dyrene og insektene som lever her ute i ørkenen, ikke minst spiser dromedarer på beite av det lille de finner her ute.

Utpå ettermiddagen åpenbarer oasen Ksar Gilliane seg ute i sanden. Som i ett eventyr åpenbarer den seg ute i intet. Nord for oasen kan man langt borte se restene av en tidligere fransk festning fra kolonitiden.

Ett par kilometer før vi kan kjøre inn i oasen blir vi stoppet av ett par lokale menn og spurt om hjelp. De har kjørt fast sin Nissan Patrol og trenger hjelp for å få den løs. Først prøver Wolfgang å trekke den løs men det går ikke. Men Runar spar den løs sammen med eierne og jeg henter sandstigene til å legge under hjulene.

(sandstiger er aluminiumsplater laget for å bruke under hjulene på løst underlag, ca. 1.5m X 0,5m. Oppfinnelse fra krigen da man laget flystriper med dem i Sahara)

Vi får bilen løs og etter å ha takket oss noe voldsomt sier den ene: “Toyota Landcruiser is a better car”.

Vi må også komme og drikke te med dem på kvelden sier de før vi fortsetter inn i oasen.

I oasen er det camping for eventyrere, egen camp for bobiler (ja du kan kjøre på vei til oasen) og hotell for “normale” turister. Her kan fx. Nordmenn i lyseblå grilldress og med "Karl Ingemars" på I-poden ligge i “beduintelt” som egentlig er ett hotellrom med en fake teltduk over. Sikkert komfortabelt men intet for oss.

Vi legger oss på en liten høyde godt beskyttet av trer om det skulle blåse opp. Mens vi rigger campen kommer en politimann for å høre hvor vi kom i fra og om alle var kommet frem sammen i vårt følge.

Det har vært problemer med folk som kjører rundt i Sahara uten å si hvor de skal og mange ganger uten nok vann og utstyr. Derfor er de opptatt av at alle fyller ut ett lite skjema på campingplassene om hvor mange som reiser i lag og hvor målet er slik at de kan lete etter deg om du ikke dukker opp 2-3 dager etter det du har sagt.

Kort sagt så sliter de med det samme som her i Norge der bedrevitere på ski legger på tur uten mat og klær og forventer at “mamma” skal hente dem trygt tilbake igjen når frykten og uværet kommer.

I oasen er det en badeplass i det salte og svært varme grunnvannet som kommer opp av bakken. Også en liten cafe og selvsagt noen salgs boder der de som bor i oasen satser på å få inn noen dinarer fra gjestene.

Her treffer jeg og Runar den uheldige sjåføren samt formannen i ett firma som arrangerer turer ut i Sahara på ATV. Vi blir budt til bords og sitter her og nyter teen i denne for oss nesten uvirkelige settingen. Midt i en oase sitter 2 nordmenn som kan litt engelsk, 1 kan kun arabisk og sistemann arabisk, fransk og litt engelsk. Men det er intet hinder for samtalen går lett og tiden flyr fort.

Oppe i campen har vi igjen rigget for middag, denne gang felles middag der tyskerne har laget en fin rett av flere ingredienser og vi bidrar med kjøttkaker og poteter. Kanskje ikke så eksotisk men veldig godt.

Etter middagen fyres igjen bålet og vi sitter der med kaffe og småprater mens Felix klimprer litt blues og noen AC/DC riff på gitaren sin, jeg må si at igjen sliter jeg litt med å beskrive i ord den stemningen som er i gruppen. Kan vel bare si at den er god-det bør vel være ett kort men dekkende ord?

Sandstorm.

Dagen derpå velger vi å rett og slett bli i oasen og slappe av. Ikke minst siden himmelen utenfor oasen har skiftet fra klar blå til grå, nesten som om man forventer tordenvær. Det er ikke tunge skyer men sand som dekker himmelen og det er ingen vits i å reise ut så lenge vi har det bra.

Inne i oasen tar trærne av for det meste av sanden men tidvis bruker jeg skibriller for å unngå sand i øynene.

Men dette er helt ok, for det er like viktig som å holde sammen at man av og til finner på noe alene eller to og to for å bevare den gode tonen i gruppen.

En time med en bok eller en tur for å bade er fin sysselsetting. Lurt er det også å ta en sjekk på bilen.

Jeg og Runar finner ut att en fjær er knekt på bilen, men det finner vi ut att vi kan leve med. Det eneste som kan hende er at en til knekker så det eneste vi gjør er å sikre den slik at den ikke kan vri seg ut og punktere dekket.

Utpå dagen tar Wolgang oss to ut i sand dynene nord for oasen der det ikke er så mye sand i luften, oasen fungerer som en skjerm og også en stor dromedar karavane har tatt pause der.

Vi kjører ut i sanden med disse flotte store dyrene på siden av bilen, en eiendommelig opplevelse.

Vel ute i sanden kurser Wolfgang oss litt i teknikken en bruker for å kjøre i dynene. Etter å ha kjørt en stund i hans spor parkerer han på en høy dyne og slipper oss løs alene. Etter en stund finner en ut en ting og det er at å kjøre nedover dynene i vindretningen hvor de er slake er en ting, verre er det når en snur og “bølgene” skal kjøres tilbake opp på den bratte siden.

Vi kjører oss ikke fast men får flere stopp. Det er umulig å starte bilen der det går oppover og det samme enkelte steder der det er flatt. Man må prøve å stoppe i nedoverbakke om en vil ha en pause for å unngå problemer.

Personlig må jeg si at den erfaring som jeg har fra norsk offroad og har mest nytte av her er at jeg tør å kjøre veldig skjevt med bilen og at jeg vet hvor grensen for å velte går. Viktigst er å lese terrenget slik at en unngår steder der bilen pendler fult ut for da er det stopp.

(pendling: i offroad ett utrykk for å beskrive maksimal inn og ut fjæring. Man bør unngå at for eksempel venstre forhjul og høyre bakhjul fjærer ut maksimalt samtidig for da mister hjulene grepet)

Alt i alt en bedagelig men lærerik dag i Ksar Gilliane.

En ny sandstorm fører til årets fest!

Fredagen pakket vi sammen og forlot Ksar Gilliane. Etter noen mil på hardpakket grus kommer vi igjen til sand dyner. Og her tiltar høyden og en ser ikke enden på sanden. Siden motorsyklene er med kjører vi så langt de klarer innover i sanden og lager oss en leirplass. Etter litt mat legger bilene ut på en lang tur innover i sand dynene. Det er spennende og samtidig litt skremmende for en har ikke kommet langt før det er umulig å peke ut hvor de andre sitter igjen med motorsyklene. Uansett hvor en ser seg rundt så er det milevis med sand dyner, og selv to nordmenn i en stor bil blir små i disse mektige naturomgivelsene.

Etter noen timer snur vi og vi kommer knapt frem før det igjen begynner å blåse opp. I sandstorm har man egentlig ikke annet valg enn å sitte i bilen, noe som selvsagt ikke er optimalt. Mye oppakning umuliggjør å legge ned setene slik at en kan ta seg en blund.

Vi velger å pakke sammen og kjører i stor hastighet til en ny camping som ligger i en liten oase 10 kilometer fra hvor vår camp lå.

Denne oasen er like stor som campingplassen og vi blir tatt i mot som konger, for det har den siste tiden vært glissent med gjester. Vi er i slutten av sesongen for dem som kjører ned samt at det er lite andre turister siden flytrafikken over Europa er stoppet på grunn av vulkanen på Island.

Etter å ha rigget oss inne på området oppsøker de fleste oasens basseng for en avkjøling. Særlig avkjølende er det ikke siden vannet er varmere enn ute temperaturen, men uansett behagelig. Ja selv jeg bader, noe som nesten ingen har sett siden jeg ikke har sansen for temperaturen i norske badevann men over 30 grader så er det helt fint for meg også.

Vi spør om det er mulig å få kjøpt middag på kvelden, noe som ikke er noe problem. Så i 7 tiden kommer vi til dekket bord og får servert brød som dyppes i Harrisa og olivenolje samt koskos med kylling. Ett utsøkt måltid og mat i mengder man ikke får på norske kafeer.

Noen i gruppen benytter anledningen til noen taler og takker alle som er med og ikke minst Wolfgang og Johannes som arrangerer turen. “Dessverre” blir litt av høytideligheten brutt av min “Derrick und Harry Klein” imitasjon, men det ser ut til att det bare piffer opp stemningen.

Etter middag og taler blir vi hentet over til campingens bar. Nå er vi i ett muslimsk land så alkohol er ikke så vanlig men Tunisia har sitt eget øl samt at de også har en egen vin.

Men alkohol inntaket er minimalt, det går mest i cola og den lokale teen. Men det er intet hinder for en god fest. De tre ungdommene som styrer campingplassen finner frem trommer og starter opp en konsert for oss til fengende rytmer og sang.

Til å begynne med er vi litt skeptiske til hele settingen men etter hvert lar vi oss rive med både i rytmer og dans!

Trommene går på rundgang og Felix henter gitaren nede i bilen sin. Til å begynne med sliter gitaristen og tromme karene med å finne en felles takt men etter en stund så sitter det hele.

Kveldens høydepunkt er konserten med “The Band” bestående av Volli og Wolfgang på trommer og Felix på gitar, på vokal de lokale ungdommene pluss en gjesteopptreden med meg i en trist blues låt laget spontant på stedet.

Fester er ikke lette å beskrive, en må liksom ha vært til stede for å forstå hva en lo av og skulle dere noen gang møte noen fra reisefølget så er det nok å si “it was” for å få dem til å trekke på smilebåndet.

Kanskje dere blir med en gang?

Dagen etter er Johannes og Wolfgang litt usikre på om følget heller vil være på campingen. Men nei, vinden har lagt seg og alle vil ut og campe i sanden. Dusjer, basseng og fest i all ære, men stillheten ute i sand dynene er uten tvil den største opplevelsen i Tunisia.

Vi kjører ut i samme område som vi campet noen dager tidligere. Her blir vi fra lørdag til mandag. Igjen kjører vi lange turer innover i sanden og også vi får prøve oss som første bil i rekken. Det er spennende og krevende men utrolig gøy, en kunne fortsatt innover i timevis….

Nede i leiren holder Wolgang ett lite men viktig kurs for oss, nemlig bruk av kart og kompass. I disse moderne GPS tider er kanskje ikke det det man tenker på, men hva om teknikken svikter?

Vi går igjennom det meste og det er lærerikt. Blir det en ny tur skal i det minste ett kompass på plass i bilen, i en gitt situasjon kan det være livsviktig.

Om Sahara er fascinerende på dagtid så er ikke natten mindre spennende. I Sahara føler en jordrotasjonen og solen og månen flytter seg fort over himmelen. Solnedgangen tar minutter og så er det mørkt.

På kvelden finner Wolfgang frem stjernekart og vi gir oss i kast med å finne stjernebilder og planeter. Volli forteller fra gresk mytologi historien bak navnene på stjernebildene. Natten i Sahara må oppleves, og du glemmer den aldri.

Mørket får også Sahara til å våkne til liv. Fra intet dukker det opp biller og edderkopper som trekker ned mot lyset, det kan synes som at de vet at der det er mennesker eller dyr er det også mat å finne.

En annen ting er de flotte mønstrene som oppstår i sanden etter det som kryper rundt på bakken, og når man våkner dagen derpå er alle krypene borte men etter sporene å dømme så har det vært hundrevis av kryp for å besøke leiren i løp av natten…..

Jeg er glad vi bodde i taktelt…..

Mandag til tirsdag kjørte vi en rundtur for å oppleve andre ting i Tunisia. Milevis med “veier” ute i steinørken med vaskebrett som gjorde sitt beste for å riste bilene i stykker.

Men bilene holdt, disse gamle Landcruiserne er laget for å tåle det meste. Vi kjørte langs veier opp og ned i dype daler i ett månelandskap og tirsdagen var vi i byen Matmata.

Dette området er preget av turisme og ikke uten grunn. Her er det områder der folk bor i huler i fjellet og som sagt minner det om månen.

Flere kjente filmer er innspilt i området, bla. Star Wars og Monty Pytons klassiker “Life of Brian”.

Onsdag ender vi igjen opp på campingen i Douz, og vi får tatt og ringt hjem for å høre hvordan det står til i moderlandet.

Jeg og Runar tar noen timer oppe i byen og suger til oss inntrykkene fra trafikk og mennesker som sitter på kafeer eller jobber i små åpne verksteder langs gatene.

Det er nesten som en tidsmaskin, her ser man både skreddere og skomakere.

Onsdagen blir en spesiell dag. Turen nærmer seg slutten og det begynner man å merke i gruppen.

Men så dukker Tahir opp på campingplassen. Tahir jobber som guide og har vært med på alle de tidligere turene Wolfgang og Johannes har deltatt på.

Og onsdagen har han satt av til oss og vi har ett spennende dags program foran oss.

Etter en time er han tilbake og klar til å ta oss med på sandrosejakt ute i ørkenen. Vi kjører noen mil utover ørkenen og passerer salt sjøer og her må man følge sporet. Kjører du ut i salt gjørma så står bilen igjen som ett monument, det står busser og motorsykler der som man har gitt opp å berge.

Sandroser oppstår når salt og sand pluss litt andre stoffer krystalliserer seg. Vel fremme på feltet stikker de opp av sanden og Tahir leser området på uforklarlig vis og viser hvor vi bør grave for å finne de peneste. Man kan kjøpe dem overalt her nede men det er jo litt stas og finne dem selv.

Utpå dagen fyrer vi opp ett bål. Mens det brenner går Tahir i gang med å lage brøddeig, og når bålet har brent ned graver han glørne vekk og legger den utbankede deigen i den varme sanden og graver glørne over. Etter ti minutter graves brødet opp igjen og etter att sand og rester fra båret er banket av blir vi budt på brød igjen dyppet i Harrisa og olivenolje med fisk for dem som vil ha.

Ett enkelt men velsmakende måltid inntatt i flotte omgivelser.

Etter det frister sand dynene igjen og vi tapper luft ut av dekkene og gjør oss klar. Denne gangen kjører Tahir Johannes bil og jeg og Wolfgang prøver å henge på….

Dette kan han og han bruker ikke firehjulsdrift engang! Det må vi og vi kjører opp i noen skikkelig høye dyner og slipper bilene utfor 15 meters skrenter som går nesten rett ned.

Tilbake på campingen i Douz gjør vi oss klar for middag. Siden det er siste kveld alle er samlet spiser vi på campingens kafe, og Tahir er selvskreven gjest.

3 retters middag av variert slag men som smaker fortreffelig avsluttes med jordbær til dessert. Ikke noe å klage på, ei heller prisen som var cirka 35nkr..

Etter middagen blir det igjen litt høytidelig når Johannes og Wolfgang tar meg, Runar og Felix opp som medlemmer i deres høyst spesielle klubb; Blath Feder Gang. Nå med 11 medlemmer etter 4 år….

Kriterier:

1: Man må eie en Toyota Landcruiser av eldre modell med bladfjærer.

2: Man må på turen ha overbevist om at man elsker sin bil og behandler den med omtanke og respekt.

3: Være hyggelige å reise på tur med.

Torsdag skiller vi lag og vi starter på de 60 milene opp til campingen i Hammamet litt syd for Tunis. Det er dagen før fergen skal bringe oss hjem igjen og det er liksom ikke det samme livet på cb radioen. Tunisia kan kun gi deg to resultater, aldri mer eller hvor fort kan du komme ned igjen.

Vi tilhører siste gruppe og det er en tung dag.

Vel fremme på campingen tar vi tidlig kveld. Fredagen kjører vi opp til Tunis og sitter på kaien i noen timer før fergen går.

Lørdagen er vi i Genova og jeg og Runar kjører på direkten de 2000km hjem, det går fint når vi bytter på å sove….

Nå får en bruke tiden på å la minnene få bearbeide seg. Det var en fantastisk tur, ett minne for livet.